søndag, august 26, 2007

Kjære verden, håper du har det bra. Jeg har det fint, selv om jeg er sinnssykt lat og burde gjøre noe nyttigere. Men jeg liker det her, være lat og på nettet, den store vide veven. Også i dag har jeg lite å melde av nyheter, men til gjengjeld skal det følge med en historie her, som først skal deles med denne bloggen min. Jeg skrev ferdig førsteutkastet av denne historien i stad og nå kan den leses :)

***
Pianisten og hans rom og selve livet

Det tar åtte minutter for en solstråle og ta den lange reisen forbi planeter og stjerner og ned til jorden og nå har over syv av disse minuttene gått. En solstråle er det som suser mot bakken som et prosjektil eller bare som Supermann når han skal redde Lois Lane. Solstrålen treffer stoff og skaper skygger i dette stoffet. Det blir dovne skygger og lyset leker gjemsel i de hvitkledde fløyelsgardinene i huset til pianisten. Han enser dette og smiler, det kan sies så lett som det, han er lykkelig og følger gardinenes sus med blikket. Så lar han blikket vandre mot notene foran seg og begynner å spille raske toner. Tonene flyr hurtigere og hurtigere og en flue ser sitt snitt til å summe rundt i rommet i en slags dans til musikken. Den flyr rundt og hadde den tatt seg tid til å granske omgivelsene ville den sett at rommet hadde hvite vegger. Hvitmalte er veggene, med noter tegnet i stort trykk, svart på hvitt. I et av rommets fire hjørner står en gyngestol og i et annet står et skrivebord, inntil veggen. Rommet er ellers ganske tomt, men veggen er dekorert med mange innrammede malerier og fotografier. Bildene viser dans og musikk og selv de bildene som er i svart-hvitt utstråler den samme gleden, kanskje over livet eller bare som en takk til musikken og dansen og kameraet som fanger opp det minste øyeblikk. Kameraet som fryser tiden. På skrivebordet står det et kamera, et gammelt ett, et som har sett mye. Pianisten kaller dette kameraet en lasso for det fungerer på samme måte og er på sett og vis magisk. Pianisten elsker magi, han synes selve det han driver med nå er magi. Tonene forteller urgamle historier, vever et nett og lar ham ta del i alt sammen.
-
Magien følger fluen ut av rommet, ut døren som en gang førte pianisten hit og som vil føre ham ut igjen om en stund. Men ikke enda, først skal han male noen flere toner. Disse tonene leker også i gardinene etter hvert. Gardinene som innrammer det store kvadratiske vinduet som titter ut og forbi. Vinduet er på vidt gap, men dekket av de blafrende gardinene og dette valgte pianisten bevisst. Da er det et paradoks tilstede, rommet er åpent og lukket samtidig og det er sånn han liker det. Det passer også med musikken føler han, den er åpen og slipper alle inn, men er samtidig lukket hvis man ikke forstår den. Musikk er til dels en del av alle, men noen er virkelig musikalske, mens andre bare liker noe musikk og så er det alt. Pianisten kommer i første kategori og alt i livet hans er musikk. Gardinene som like gjerne kunne holdt på med moderne dans der de henger, solstrålene som kiler ham på nesa mens han våkner om morgenen og flua som summer en egen melodi. Han har et bilde inni hodet sitt av noen noter som svever mellom skyene som et flygende teppe og ham selv sittende på disse notene, av og til dansende oppå dem. Dansen hans er da en form for samba eller kanskje en Paso Doble, kraft og temperament i en snodig forening, en dans på roser kanskje eller muligens noe annet. Sikkert er det i hvert fall at alt sammen er musikk, i vinduskarmen, mellom gardinene, tonenes lek blant det hele. Og han elsker det hele, i musikken kjenner han at han lever og nå spiller han piano og da lever man spesielt mye.
-
Det er magi, pianisten, rommet og øyeblikket. Og når en solstråle på åtte minutter drar tilbake har den med seg en nyvunnen melodi.
***

Ingen kommentarer: